Nå vil politimesteren i Kristiansand legge ned stasjonen. Men kontoret skal bestå. Uten fast åpningstid.

Vi er en variert bydel. Vi har mange nasjonaliteter i bydelen som representerer et flott mangfold som har indentifisert seg med den trygghet og nærhet som politistasjonen og de ansatte gir. 

Men den tryggheten er i ferd med å forsvinne. Nærpolitireformen gjør at politiet i Vågsbygd vil bli lengre og lengre vekk fra publikum.

Hvorfor skjer dette? Stortinget kan da ikke ha ment at det beste i politiarbeidet, det forebyggende, det lokale, det nære, skulle forsvinne?

Joda, Vågsbygd skal få et politikontor uten åpningstid. Med samme bemanning som i dag. Men, kontoret i Vågsbygd gir ingen karrieremulighet. Ingen opprykk. Ingen lønnsøkninger. Da må de ansatte søke seg vekk. Og da blir det ledige stillinger i Vågsbygd uten karrieremulighet. Og hvem vil søke slike jobber? Ingen.

Det betyr at bemanningen etter hvert forsvinner og politikontoret legges ned.

Dette vet neppe alle lokalpolitikerne i Kristiansand, som ville ha seg frabedt nedlegging, men som plaster på såret får beskjed om at kontoret opprettholdes. Men konsekvensene er bare begynnelsen på slutten.

Slik er det når markedsøkonomi skal styre politiet. Politimesteren har blitt konserndirektør med strenge økonomiske rammer.

Og det betyr igjen at polititjenesten svekkes.

Jeg er ikke redd for at responstiden skal bli mindre hvis det skjer noe i Vågsbygd om politistasjonen legges ned. Men responstiden kan ikke måles opp mot betydningen av det forebyggende arbeidet. Terskelen for å banke på døra til politistasjonen i Vågsbygd er lavere enn foran skranken i det digre politihuset i Kristiansand.

I alle år har det vært god kontakt mellom skolene, helsevesenet, barnevernet, familievernet i Vågsbygd og politistasjonen. Det har skapt nærhet, kunnskap og fortrolighet av de politifolkene som jobber fast ute i nærmiljøet. 

Kristiansand formannskap gikk altså mot nedlegging av Vågsbygd politistasjon og Randesund politistasjon, som har omtrent samme befolkningsgrunnlag. Politikerne er forsøkt beroliget med en betegnelse på politikontoret hvor konsekvensene ikke på noen måte er godt nok opplyst.

I kjølvannet av politireformen er det konstruert betegnelser på politikontorer som i realiteten bare er en nedleggingsutsettelse. Kunstig respirasjon inntil det ikke lenger er folk som vil jobbe under lønns- og arbeidsbetingelser alle andre kollegene får ved å være på et sted med riktig betegnelse.

Til slutt er det ingen flere ansatte igjen på disse kontorene. Da er kontorene nedlagt. Borte vekk for alltid.

Reformen har virket.

Eller for å sitere prosjektlederen i Agder:  

«Å få troverdighet blant publikum og ansatte om at reformen vil gjøre politiet mer synlig og operativt. Mange mener det blir vanskelig, men dette må vi levere på, og jeg har tro på at vi får det til».

Julenissen kom tidlig i år.