Vakre Kristiansand, sett fra Duekniben en marsdag 2015.

Detaljer

Årlig kontroll av tennene hos hestene er en nødvendighet. Veterinær Øyvinde Berven på Lista er å regne som spesialist på området.

 

 

 

Detaljer

Hvorfor sitter det en ung, taus jurist på politiets pressekonferanser?

Skrevet av Hallgeir Oftedal, journalist
 Som journalist gjennom mange år har jeg deltatt på et utall pressekonferanser hos politiet. Det har undret meg i all tid hvorfor det ofte sitter en taus, ung jurist på disse pressekonferansene.  Den som informerer er som regel en rutinert politietterforsker. Det betyr at det ikke er vanskelig å forholde seg til den som gir informasjon, og ikke minst informasjonen som kommer.

Det er sjelden journalistene er fornøyd med det som blir fortalt, fordi politiet mener at det i svært mange saker er problematisk etterforskningsmessig å gå i detaljer.

Mange rutinerte politietterforskere vet hva som er av bevismessig verdi og hva som er informasjon som uten vanskeligheter kan offentliggjøres.

Stiller journalisten spørsmål til juristen blir det som regel «ingen kommentar».

Flaut

Det oppleves flaut å se at den tilfeldige, unge og urutinerte politijurist på vakt setter seg ved bordenden og gir inntrykk av å være etterforskningsleder og forsøker å sortere informasjon uten politifaglig erfaring som gir grunnlag for å uttale seg.

Jeg har irritert mange jurister opp gjennom årene ved å være ganske presis om at «journalister stoler mer på den erfarne politietterforsker i stedet for den tilfeldige jurist».

Det er en fornærmelse mot de politifaglig utdannede etterforskerne at det tidvis skal være unge, tilfeldige politijurister uten daglig erfaring i taktisk etterforskning som skal sitte med et ansvar for å bestemme hva som skal fortelles offentligheten i saker som er under etterforskning. Riktignok gir erfaring en viss innsikt, men deres utdannelse i jussen er ikke en politifaglig utdannelse.

Denne selvopptatte delen av norsk politi har opphøyet seg til å ta en rolle som devaluerer de mange dyktige tjenestemenn som i dag sitter i sentrale posisjoner.

Da den meget erfarne, og tidligere Kripos-etterforskeren Ola Thune i fjor høst satte fokus på det tosporede politisystem i Norge, hadde jeg håpet at noen tok debatten videre. Det har bare skjedd i begrenset grad.

Blir parkert

De politifaglige etterforskerne blir parkert og umyndiggjort av unge jurister som mangler kompetanse. Det er heldigvis noen unntak. Hanne Kristin Rohde var for eksempel et av de hederligste.

Hvor lenge kan vi leve med et tosporet system som gjør at noen føler seg forfremmet til herligheten bare ved å dokumentere sin juridiske embetseksamen?

Å bryte juristveldet i politiet har ikke vært enkelt. Det startet i 1954 da Thorleif Karlsen ble politiinspektør og sjef for trafikkavdelingen på daværende Oslo politikammer som den første politiinspektør og embetsmann uten juridikum. Da endte saken i Stortinget, men mistillitsforslaget mot justisministeren ble avvist.

Noen år senere, i 1962, var det justisminister Jens Haugland som fikk mistillitsforslag mot seg i Stortinget etter at han utnevnte Harald Bakkane til sjef for politiskolen, en mann uten juridikum.  Mistillitsforslaget veltet ikke regjeringen Gerhardsen i sin tid. Den gang var det Politiembetsmennenes Landsforening som klaget til Stortinget.

Mange jurister likte lite da vi fikk den første politimester uten juridikum. Nå er det ingen som hever stemmen mot en utvikling hvor det er de beste lederne som skal bli politimestre.

Skill politi og påtale

Å kjøre i to spor betyr ganske enkelt at det oppstår problemer. Eneste løsning er å skille ut påtalemyndigheten fra politiet. La politiet bli styrt av de som kan politifaget.

Bare så det er sagt; det er mange som har startet en karriere som polititjenestemann og som parallelt har tatt juridikum. De har i hvert fall basisutdanningen og erfaringen med seg. Og det finnes faktisk noen flinke jurister som har tilegnet seg kunnskap og erfaring som gjør at vi journalister stoler på dem. Hanne Kristine Rohde var en fremragende jurist og kommunikatør.  Jeg skulle gjerne sett flere av hennes kaliber i etaten.

Detaljer

 En samlet norsk presse har utfordret rettsapparatet i Norge med ønske om større åpenhet. Legitimiteten for kravet er til stede. For domstolene er det nærmest bare å trykke på knappen.

Skrevet av Hallgeir Oftedal, journalist

Det er flott å konstatere at de tre lokale domstolene på Sørlandet, som de første etter Oslo tingrett, nylig har lagt til rette for en større åpenhet. Meroffentlighet og åpenhet skaper tillit. Det fortjener det norske rettssystemet som stadig vekk, gjennom undersøkelser, viser seg å ha stor troverdighet hos publikum. En av de fremste oppgavene for norsk presse er å være en kritisk observatør av norske domstoler. Samfunnsansvaret mediene har påtatt seg i forhold til alle statsmaktene forutsetter åpenhet.

Åpenheten tilsløres

Avgjørelser bak lukkede dører tilslører åpenheten. Avgjørelser som ikke kan offentliggjøres uten nødvendig innsyn skaper mistenksomhet. I alle sammenhenger er avgjørelser tatt bak lukkede dører, uten nødvendig innsyn og informasjon, et forsøk på å stenge noen ute.

I ti år har Oslo tingrett praktisert en rett for pressen til å gjøre seg kjent med innholdet i rettens begrunnelse for varetektsfengslinger, selv om dommeren har satt forbud mot å offentliggjøre hva som står i avgjørelsen. Pressen har fått innsyn. Det skaper trygghet i rettssystemet. Kristiansand tingrett, Aust-Agder tingrett og Lister tingrett aksepterte nærmest på strak arm den praksis Oslo tingrett har hatt i en lang rekke år, da de tre domstolene ble bedt om dette av Fædrelandsvennen for kort tid siden. Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening har utfordret de ni andre, største domstolene i Norge til å følge den praksis som Oslo tingrett og de lokale tingrettene på Sørlandet har innført. Flere har sagt ja.

Men sorenskriveren i Stavanger er blant de som sier nei.

Det signal de fire omtalte domstolene har sendt om åpenhet, samsvarer med de politiske myndigheters ønske om meroffentlighet. Meroffentlighet i rettsvesenet får også konsekvenser for påtalemyndigheten og politiet. Der sitter dette langt inne, og folk skjermer seg bak påtaleinstrukser, politilov, straffelov, straffeprosesslov og alle andre tilgjengelige bestemmelser for å si minst mulig.

Løsmunnet forsvarer

 

Spesialenhetens etterforskning av den korrupsjonssiktete polititjenestemannen fra Oslo er et eksempel på hvordan tausheten fra politiet bidrar til en fullstendig skjev informasjon. At narkosmugleren Gjermund Cappelen har en løsmunnet forsvarer bidrar til at informasjonen kommer stykkevis og delt, og skaper et inntrykk av at politiets siktelse mot politimannen nærmest allerede nå kan betraktes som om politimannen er skyldig og dømt. Derfor er det bra at Oslo tingrett har en praksis som gjør at pressen kan bli kjent med bakgrunnen for den avgjørelse retten tok da den bestemte seg for å varetektsfengsle politimannen. Jeg har lest begrunnelsen. Retten mener det er mer enn 50 prosents sannsynlighet for at den erfarne og respekterte polititjenestemannen har gjort det han er siktet for. Retten har med andre ord lagt til grunn at det er såkalt skjellig grunn til mistanke. Men, politimannen er fortsatt bare siktet. Han er ikke dømt.

Det er helt åpenbart at politiet ikke liker åpenheten som domstolene nå praktiserer. Det kom antakelig som en overraskelse at lovgivningen åpner for den meroffentlighet som de fire omtalte domstolene nå har innført, og som flere domstoler skal følge. For politiet betyr det også en omstilling. I alt for stor grad læres unge politijurister opp til å gardere seg i alle retninger mot innsyn ved å kreve lukkede dører og forbud mot offentlig gjengivelse av fengslingsavgjørelser. Og i tillegg aktivt forsøke å stenge pressen ute. For, - det er bak de lukkede dører det skjer noe mediene ikke får kontrollere. Får vite om.

Referatforbudet

Som journalister er vi klar over at det er referatforbud fra fengslingsmøter. Derfor blir det så snodig når påtalemyndigheten forsøker å legge bånd på mediene. Min erfaring som retts- og kriminaljournalist er at det er at politijuristene som har en lengst vei å gå i forhold til mediene og behovet for offentlighet. De som skal forberede saken for rettslig oppfølging frykter nærmest konstant og ubegrunnet at noen skal få vite noe de ikke bør vite. For eksempel en forsvarer eller en annen med interesse i saken. Går juristene til etterforskerne for å spørre om hva som kan offentliggjøres, vil nok svarene åpne for større romslighet i synet på betydningen av meroffentlighet. Det er de erfarne etterforskerne, med solid politifaglig utdanning og bakgrunn, som vet best hva som kan offentliggjøres eller ikke. De er som regel ikke opptatt av å tilsløre og hemmeligholde. De er opptatt av sin yrkesstolthet. Evnen til å oppklare. Og høste en smule anerkjennelse hos allmennheten for den jobb politiet gjør for å forebygge, etterforske og oppklare.

Tosporet system

Kanskje det kommer en tid da de såkalte tosporete politisystem, som Danmark og Norge fortsatt praktiserer, forsvinner. At politi og påtalemyndighet på det laveste nivå fortsatt utgjør en enhet. De fleste land har skilt politi og påtalemyndighet. Det burde også Norge gjøre. Og gjøre som i Sverige, hvor mediene er sikret tilgjengelighet til politidokumenter i sakene som skal til retten. Det er åpenhet. Og det er tilsynelatende ikke vanskelig i Sverige. Å arbeide for å skape forståelse i samfunnet for at straffereaksjonene fra politiet og domstolene er i pakt med publikums alminnelige rettsoppfatning, krever åpenhet. Noen har fortsatt en lang vei å gå.

Detaljer
  • Du er her:  
  • Hjem